Free

En uventet oppdagelse

På begynnelsen av 2000-tallet ble barfotløping, som alltid hadde vært en nisje i det bredere løpesamfunnet, langsomt mer og mer populært. Samtidig innså Nike at de populære løpeskoene deres ikke var så gode som de nødvendigvis burde være. Under en samtale med eksperttreneren Vin Lananna gjorde Tobie Hatfield, direktør for Athlete Innovation hos Nike, en uventet oppdagelse. Lananna hadde vært med på å grunnlegge Nike Farm Team for å støtte Stanfords langdistanseløpere etter college, og Hatfield ønsket å finne ut hvordan trenerens utøvere ble så gode løpere. Til sin overraskelse fikk han vite at en del av hemmeligheten var at de tok av seg Nikes sko når de løp. Denne kommentaren sendte merkevaren på en reise inn i barfotløpingens verden, noe som førte til en ny form for skoteknologi kjent som Nike Free.

Å bryte ny mark

Etter Lanannas sjokkartede avsløring begynte Hatfield å jobbe sammen med Eric Avar, VP of Creative Innovation, for å finne ut hvordan de kunne forbedre Nikes tilbud innen løping. Det første de fant ut, var at det fantes lite informasjon om vitenskapen bak barfotløping, så de bestemte seg for å gjøre egne undersøkelser, noe som viste seg å være ganske banebrytende på den tiden. De fikk Jeff Pisciotta, direktør for Nike Sports Research Lab, til å utføre tester på Stanfords løpere, både menn og kvinner, mens de løp på universitetets golfbane. For å fokusere på foten satte han opp en rekke eksperimenter med høyhastighetskameraer kombinert med spesielle innleggssåler og andre sensorer for å måle nøyaktig hvordan muskler og sener beveget seg under barfotløping. Han registrerte de ulike trykkpunktene på foten og kreftene som virker på den når den treffer gulvet, samt vinklene i leddene når den er i bevegelse. Dette ga Pisciotta et svært tydelig bilde av de nøyaktige bevegelsene og posisjonene til foten når den beveget seg gjennom hele bevegelsesområdet.

Innsikt i barfotløping

Forskningen viste Hatfield og teamet hans at foten oppførte seg helt annerledes når den var kledd i en sko enn når løperen beveget seg barbeint. Foten hadde en flatere og mer nøytral kontakt med underlaget og utførte et mer fullstendig bevegelsesutslag gjennom fotballen og tærne, som klamret seg litt fast i underlaget før de spredte seg ut og først forlot underlaget når resten av foten var nesten vinkelrett på det. Tradisjonelle løpesko hadde som mål å beskytte og støtte foten under denne prosessen, men samtidig begrenset de denne bevegelsen, noe som innebar at mange av musklene ikke ble brukt eller trent. Med denne innsikten i bakhodet satte Nike seg fore å skape en løpesko som skulle frigjøre foten til å bevege seg på en mer naturlig måte, nærmere barfotløping, og samtidig beskytte den mot potensielle farer som kan oppstå når man løper i byen.

En fleksibel teknologi

Pisciotta, Hatfield og Avar jobbet sammen for å utvikle en sko som ga foten mer kontroll over hvert steg. De brukte en prosess som kalles siping, som ble oppfunnet tidlig på 1920-tallet for å hindre at bildekk og sko sklir på vått underlag. Den består i å skjære ekstremt tynne slisser inn i sålen, noe som gir godt grep, men samtidig frigjør all stivhet i materialet og gjør det enormt fleksibelt. Under tærne er det lagt inn omvendte fleksspor, noe som skiller Nike Free fra andre løpesko ved at tærne kan bøye, gripe og strekke seg når de trenger det. Dette muliggjorde en langt mer naturlig løpsbevegelse som lå mye nærmere barfotløping enn merkets andre modeller.

Designprosessen innebar konstant prøving og feiling, og hver gang ble det gjort små endringer for å finne ut hva som fungerte best. Til slutt betydde dette at konstruksjonen ble utrolig finjustert, og teamet justerte dybden på lamellene millimeter for millimeter helt til de fant den ideelle konstruksjonen. I tillegg ga de Free en mer balansert stigning fra hæl til tå, en 33-graders toe-off-vinkel (vinkelen når foten reiser seg fra gulvet under steget) og et flatere pronasjonsmønster som skulle skape en mer naturlig sideveis bevegelse gjennom hele steget for å forhindre at foten ruller for langt den ene eller andre veien og forårsaker skader. I tillegg til å gjøre sålen så fleksibel som mulig, var Hatfield og Avar opptatt av å bruke et minimalt oppsett, med lette, elastiske og pustende materialer i overdelen som tilpasset seg foten og beveget seg i takt med dens naturlige bevegelser. Alle disse elementene til sammen gjør at Nike Free føles mer som en forlengelse av foten enn en løpesko.

Free-skalaen

Den første Free-modellen, Nike Free 5.0 V1, ble lansert i 2004, tre år etter Hatfields avgjørende samtale med Lananna. Den hadde en fleksibel såle med lameller, som lå lavt på bakken for å gi barfotfølelse, et tradisjonelt snøresystem og, i motsetning til andre barfotløpesko, ingen individuelle tåformasjoner. Den hadde også en skjelettgrafikk av fotens bein på tvers av innersålen for å vise Nikes fokus på anatomi i designen. Tallet 5.0 var også viktig. Det viste hvor nærme opplevelsen av å løpe i skoen var å løpe barbeint ved å representere en posisjon på "Free Scale" eller, som Pisciotta kalte det, "Free Continuum". Uansett var konseptet enkelt - skalaen gikk fra 0,0 til 10,0, der den laveste poengsummen representerte barfotløping og den høyeste en sko med mye polstring. Den første Free-løpeskoen ble plassert midt på skalaen, noe som antydet at den befant seg midt mellom tradisjonelle løpesko og helt barfotløping, slik at den kunne brukes som et kompromiss mellom de to. Nike har siden lekt med dette nummereringssystemet og endret det i forbindelse med lanseringen av Nike Free RN i 2016. Frem til 2019, da nummereringssystemet ble gjeninnført, fikk alle Free-skoene bare RN-navnet, uten noe nummer som indikerte dempingsnivået.

Konstant utvikling

Siden lanseringen i 2004 har Nikes Free-teknologi gjennomgått mange endringer underveis. I årene rett etter at Nike Free 5.0 V1 kom ut, ble det laget nyere versjoner med forskjellige materialer som forbedret komforten, fleksibiliteten, slitestyrken eller alle tre, for eksempel BRS 1000 yttersåle i karbongummi og Phylite mellomsåle som ble lagt til V3 i 2007. Disse modellene ble alltid solgt som gode alternativer for de som jobbet med å styrke føttene og forbedre den naturlige gangen. I 2008 ble Nike Free 3.0 den hittil laveste skoen på skalaen. Den var også designet for å være ultralett, med en slank overdel i mesh med to paneler som erstattet de tidligere stoffoverleggene. To år senere fikk V2-utgaven av Free 3.0 en overdel i mesh i ett stykke med sømløse overlegg for en best mulig barfotfølelse.

Opplevelsen av å løpe barbeint

I 2009 befant Nike seg på toppen av en bølge. Den amerikanske forfatteren og journalisten Christopher McDougall ga ut sin populære bok om barfotløping, Born to Run: A Hidden Tribe, Superathletes, and the Greatest Race the World Has Never Seen, som antydet at moderne polstrede sko førte til flere løpeskader. I arbeidet med boken tilbrakte han tid sammen med en meksikansk indianerstamme som regelmessig løp enorme distanser i tynne sandaler uten å pådra seg skader. Disse menneskene var i utmerket fysisk form, og historien deres inspirerte McDougall til å skrive boken. Boken satte fart i løpemiljøet, noe som førte til en oppblomstring av barfotløpere og etableringen av Barefoot Runners Society i USA. Året etter hadde New York City Marathon flere barfotløpere enn noen gang før. Nike gjorde det meste ut av denne perioden og lanserte V4 av Free 5.0 i 2009 som den perfekte overgangsskoen mellom tradisjonell løping og barfotløping. Merket oppmuntret folk til å ta dette steget, og antydet at det å løpe barbeint, eller i det minste tilnærmet barbeint, kunne bidra til å bygge sterkere føtter, ettersom sener og muskler som tidligere hadde blitt neglisjert i kraftigere sko, nå kunne trenes opp igjen. Ved hjelp av Nike Free kan løperne variere treningen de gir føttene og beina, samtidig som de får et minimum av støtte under føttene.

Ikke bare for løpere

På 2000-tallet og utover ble det lansert Free-modeller for andre formål også, som for eksempel en crosstrainersko kalt Nike Free Sparq. En damemodell kom i 2011 - Women's Free TR Fit 2. Den var laget med trekantede sipe-mønstre i sålen, noe som bidro til bevegelse i flere retninger og gjorde den egnet for en rekke treningsformer. Omtrent samtidig kom Nike Free Walk+, som var en komfortabel sko å gå i, og Nike Free Gym+ var rettet mot yogaentusiaster.

Med Nike Free Run 2 i 2012 fikk teknologien et større innpass på motemarkedet. Mark Miner, senior skodesigner hos Nike, hadde fokusert på å skape sko med god ytelse i Free Run+-serien, men hans bruk av fargeblokker for å fremheve de nye ytelseselementene som ble lagt til i hvert design, førte til noen fengslende og ikoniske modeller som ble foretrukket både som moteplagg og løpesko. Samtidig begynte Nike Free å tiltrekke seg høyprofilerte samarbeidspartnere, som for eksempel Tiger Woods, som med sin signatur Tiger Woods '13 gjorde Free tilgjengelig for golfere. Skaterverdenen fikk også tilgang til Free-teknologien i 2018, da den ble montert på sålen til skateren Nyjah Hustons samarbeid, Nike SB Nyjah Free. Dette utløste en rekke Nyjah-utgivelser, og bruken av Nike Free er en stor innovasjon i skatermiljøet.

En naturlig følelse

Gjennom hele Free-teknologiens historie har Nikes designere fortsatt å samarbeide med løpere på alle nivåer, fra collegeidrett til olympiske idrettsutøvere, for å teste nye ideer, men inspirasjonen har alltid bare vært én ting - fotens naturlige bevegelse under løping. Gjennom sitt Innovation Kitchen har Nike sett nærmere på hvordan foten fungerer, og hver nye Free-design må gjennom en grundig testprosess for å sikre at teknologien passer til navnet. Flekssporene har alltid vært en integrert del av designet, og de har gjennomgått gjentatte tester for å sikre at de har den beste plasseringen og dybden. I tillegg til lamellene som går på tvers og oppover sålen, har nyere modeller fått et sekskantet lamellmønster som gir bedre bevegelse i flere retninger. I 2012 ble det for første gang lagt til fleksriller på tvers av tærne for å forbedre barfotfølelsen, mens 3.0-versjonene har flere lameller for optimal fleksibilitet. Uansett hvordan lamellene ser ut, må de komplimentere hverandre i hele sålens lengde for å legge til rette for naturlig bevegelse av hele foten. Free har også blitt kombinert med noen av Nikes andre teknologier opp gjennom årene, fra Zoom-demping til Flyknit-materiale på overdelen og Flywire-snøresystemet. De to sistnevnte teknologiene er ideelle tillegg til Free, og gir den enda mer fleksibilitet og en autentisk, naturlig følelse. Free-teknologien har til og med funnet veien til andre Nike-produkter, som Metcon. Først på Nike Free x Metcon og senere på Nike Free Metcon 4, har smale lameller i forfoten bidratt til å gjøre denne stabile treningsmodellen mer fleksibel og bevegelig i den fremre delen av skoen, noe som gjør den enda mer anvendelig.

Foten frigjort

Nike Free-teknologien begynte med en enkel samtale som satte en idé i sving hos merkets toppdesignere. I mange år hadde fokuset vært på å støtte og beskytte foten, men med Free endret dette seg fullstendig og førte løperen tilbake til noe mer frigjørende. Med en utrolig sans for detaljer har kolleksjonen utviklet seg til å bevege seg i harmoni med fotens ulike muskler og sener - slik at det føles som om de er en del av foten. Ved å redusere den beskyttende polstringen kan løperne aktivere underutnyttede muskler og ledd og oppleve gleden ved å løpe barbeint, samtidig som de får den beskyttelsen de trenger. For hver iterasjon tar Nike Free oss stadig nærmere den ultimate følelsen av å løpe barbeint.